|
||||||
|
||||||
Norske mann i hus og hytte,
Takk din store Gud !
landet ville han beskytte,
Skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
Mødrene har grett.
Har den Herre stille lempet,
Så vant vi vår rett,
Har den Herre stille lempet,
Så vi vant, vi vant vår rett.
Ja vi elsker dette landet
Som det stiger frem,
Furet værbitt over vannet,
Med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet,
Det av nød til seir.
Også vi, når det blir krevet,
For dets fred slår leir.
Også vi når det blir krevet,
For dets fred, dets fred slår leir.
En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund`
der sitter han og hun,
to unge nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet av det norske flagg.
Ja så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø` hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.
De kjempet både hun og han !
Nå lyser seirens baunerbrann
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
som tusen gledesbål i dag for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott,
et flammende merke i rødt, hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer igjen over byen
i det røde og hvite og blå !
La det runge fra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått ;
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge,
vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.
Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker som i engen gå
for blomstene å bade?
Selv vinteren jeg frydes ved,
så hvit og klar som strøet med
all stjernehimlens herlighet
og hvite liljeblade.
Tidi ho renn som ei elv mot os,
Fort skiftar sumar med vetter.
Fader, ver alltid Noregs los
Radt til dei seinaste ætter;
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
Varda vårt land frå fjell til flud,
Lær oss å gå dine vegar!
Signa då, Gud, vårt folk og land,
Signa vårt strev og vår møda,
Signa kvar ærleg arbeidshand,
Signa vår åker med grøda!
Gud, utan deg den vesle urt
Veiknar og visnar, bleiknar burt,
Ver oss du ljoset og livet!
Her er et folk i krig
for livet uavlatelig -
/ : med dyre mannefall
i kampe uten tall. : /
Det som er dagligdags,
det nevnes ikke nettopp straks,
/ : og titt er ingen med
som bringe kan beskjed : /
Hurra for dem i dag
som farer under norske flagg!
/ : Hurra for losen som
dem først i møte kom! : /
Hurra for dem som ror
sin fiskebåt på hav og fjord!
/ : Hurra for alles lyst:
vår skjær-omkranste kyst! : /
1. Det går et festtog gjennom landet!
I by og dal, ved fjell og fjord.
Vi svinger flagget stolt for Norge,
med hurrarop ifra syd og til nord.
Ref.
Hurra! Vi marsjerer og vi synger
sanger i rødt, hvitt og blått.
Kjenner frihetens rytme i kroppen.
Fylt av glede for landet vårt.
2. Den store dagen vil vi feire.
Nå lyder takkens melodi
som stiger taktfast opp fra folket.
Fra oss som ønsker et demokrati.
3. Syttende mai. Nå jubler våren!
Nasjonen pynter seg til fest.
Gå sammen, elske fram verdier
så alle trives. Da har vi det best.
4. Det går et festtog gjennom tiden
der slekter har satt dype spor.
Med sine valg gav de oss framtid.
Se, våre røtter de spirer og gror.
Tekst: Grethe Myhre Skottene
Mel./Arr.: Carl-Andreas Næss
